fredag 19. juni 2009

Siste kveld i Caen



I går kveld kom Svein syklist fram til Caen. Nokre forviklingar, men det meste har gått greit. Detaljar, som t.d. natta i Antwerpen, trur eg lesarane får ta opp med han sjølv. Kristin og eg møtte han med norske flagg og hurrarop litt utanfor Caen, så han hadde los inn siste biten. Siste dagsetappe blei på omlag 20 mil!!! Det er berre å ta av seg sykkelhjelmen for den prestasjonen. Men det viser nok at ein gong at det er utrulg kva ein kan greie når det er noko godt som ventar ein...
I dag har me hatt ein etter måten roleg dag - litt av kvart å rydde ut/sortere/kaste etter 3/4 år i Frankerriket. I morgo kl. halv tolv kjem inspeksjonen; Kirsten fekk påpakning for både det eine og det andre. Pytt sann, seier eg, det er berre eit utslag av ein viss mentalitet som rår her nede: kan du dukke andre, så gjer det! Så eg er klar til at "angrep er beste forsvar". "Drit og dra" er eit uttrykk eg har brukt atskillig fleire gonger her enn eg gjer heime; eg let meg ikkje plukke på nasen.
No har både Kirsten og eg fått bevist at me har vore dugelege studentar her nede. Kjem heim med flotte eksamensbevis båe to, noko me slett ikkje har hatt stor tru på undervegs. Men formen blei prikka inn utruleg godt til siste innsats.
Tysdag kveld blei siste avskjed med "gjengen" for min del. Kirsten, Eivind, Linda, Karis og Francine slo fylgje med Kristin og meg på ein baskisk restaurant om kvelden. Veldig triveleg og samtidig litt vemodig, slik det jo alltid er i slike situasjoner.
Heimturen går via Moseldalen, kan hende ein svipptur til Bayern til Sveins kusine Margit, før me vender heim. Der ventar ein Peugeot som fekk full stans i Oslo då eldsteson Jostein skulle køyre heim flyttelass derifrå. Ikkje mykje tess når han eigentleg skal køyre frå Rauland til Seljord for å jobbe på lensmannskontoret, samt skysse veslebror Aslak til jobb på Miljøheimen i Åmot. Er det nokon som har ein bil til overs???
Om eit par veker til får me besøk av Kirsten + mor Magnhild + Marie-Cécile, Monique og Martine frå Frankrike heime i Rauland. Det skal bli moro å vise dei litt av det me har å by på etter alt dei har gjort for oss her nede!
Som f.eks. sist måndag då me hadde lunsj på Casino i Ouistreham (det var så vidt eg kom inn, for eg hadde berre norsk bankkort som legitimasjon - det ville dei ikkje godta i fyrste omgang, men etter ein telefon med høgare maktar, gjekk det òg). Etterpå var me heim til garden av Marie-Cécile, der broren brente Calvados, for så å dra tilbake til kysten og sjå på solnedgangen...
Det er slike ting eg vil sakne.
Siste kveld tok me på tapisseriet i Bayeux; det var noko Svein og Kristin berre måtte få med seg. Etter ein rusletur i gamle Bayeux, med spor frå romertid og middelalder, endte me opp i den storslagne katedralen, der vår eminente guide frå fleire ekskursjonar dette året; historielærar og organist Francois Neveux heldt konsert i katedralen. Etter ein Choral av Bach fann me ut at orgelpipene neppe kunne yte særleg meir enn det, så me gav oss med øyro fulle av orgelbrus, ein magnifique avslutning på året her...

søndag 14. juni 2009

Ferdig! Fini!

Så er me altså heilt ferdige, både på det eine og det andre viset. Korleis det har gått er me enno lukkelege uvitande om - rykta sa at me skulle kunne sjå resultata på "studentweb" (Universitetet i Oslo sine sider) på fredag, men det er visst kø på det systemet, ikkje berre me som har tatt eksamenar.
Same kan det vera, seier eg. Reknar med at eg har bestått, og til den bruken det ser ut til at eg skal ha, er det ikkje mange som kjem til å bry seg om dei resultata. Ser dessverre ikkje ut til at eg får undervise i fransk til neste år. Så dei tankane er eg også ferdig med. No er hovudfokus på å nyte dei få dagane som er att!
Fekk besøk av eldstedotter Kristin og sambuar Lars onsdag kveld, torsdagen brukte me til å rusle rundt i byen og så var eg på avslutningsfest om kvelden. Triveleg kveld, sjølv om det var berre såvidt eg rakk festen. Då me skulle heim frå byen, gjekk ikkje bussen - pga demonstrasjon! Nok ein gong!. Burde jo forstått det, for då eg skulle vise Kristin og Lars rådhuset (Hotel de Ville), så var det omtrent like mange tungt bevæpna politifolk i området som då Obama og Sarko var her. Etter ein rask halvtimes ekstra marsj, dusj og skift hadde eg tenkt å ta sykkelen til festen - flatt dekk! Heldigvis hadde eg bilen, og heldigvis hadde eg ikkje hatt noko vorspiel!
Fredag drog Kristin, Lars og eg til Mont St. Michel, som fortsatt er ein flott stad, men litt vel turistifisert, spør du meg. Etterpå drog me til St. Malo og tok med oss kystlina på veg dit - det var flott tur! Spiste god mat innanfor gamle bymuren og var heime like før midnatt.
Laurdag drog Kristin og Lars til Rouen, for å besøkje vertsfamilien hans frå den tida han gjekk på lycée der, medan eg tok bussen i lag med Kirsten og Eivind til Trouville og Deauville. Det var flotte stader! Topp sommerver, milelange strender, god mat, solbrent, soleksem og sliten heim seint på kveld.
Då var det godt å berre sløve heime åleine i dag frå morgonen av. Hadde tilbod om å bli med Kirsten og Elisabeth (læraren frå lycéet her) på fottur på La Manche, men orka ikkje stresse opp etter klokka. Tok meg heller ein sykkeltur ut til kysten på ettermiddagen; 5 mil var langt nok for meg. Tenk på Svein som syklar 10 - 15 mil kvar dag! Men det går bra!
I går overnatta han i Nederland, nær grensa til Belgia. I natt er han litt nordvest for Brüssel, og i morgo kan han koma seg inn i Frankrike, truleg nær Lille. Då er det ikkje mange dagane att!
Kristin, Kirsten og eg skal på biltur att i morgo (Lars reiser heim), til Cabourg i lag med dei 3 franske damene som skal beøkje oss heime om nokre veker. Etterpå skal me til garden til Marie-Cécile sin famile og sjå på brenning av Calvados. Spørst om eg må kjøpe med meg ei flaske att?!

tirsdag 9. juni 2009

Sveins "Tour de France"


Ja, no er han i gang! Noko av det fyrste Svein sa då eg lanserte idéen om eit år i Frankrike, var: -Då kan eg sykle ned til deg på slutten av året.
Rapportane heimefrå i vinter går ut på at han har skjøtta treninga bra - han har jo ikkje hatt noko kjering der til å setje han i anna arbeid enn å lufte katt(ar) + bikkje, samt vatne nokre blomar, så han har hatt god tid til mange og lange skiturar. Deltok m.a. i Marcialonga i Italia med bra resultat (i lag med eldsteson Jostein). I tillegg har han vore flittig på spinning heile vinteren.
Etter påske begynte han med "sykle til jobben", som vil si 18 km kvar veg (pluss 300m høgdeforskjell) - eg hadde jo reist med den eine bilen til Frankrike, den andre hadde Jostein. I tillegg har han hatt nokre langturar i helgene.
Med stor velvilje frå kollegaer + skuleleiing, kunne han avslutte skuleåret alt 4. juni. Han har jo akkurat fått rett til "senilveke", så no er han altså i gang...
5. juni starta fyrste etappe: båten frå Kristiansand til Hirtshals. Der var det omlag 700 syklistar denne dagen! Det skarra og ølla rundt han, som han sa. Dei fleste var nok sørlendingar som skulle sykle til Skagen ein liten tur.
I går kryssa han grensa til Tyskland, idag håpar han å koma fram til Elbe, litt vest for Hamburg, så får me sjå og seier tvi, tvi vidare.
Eg blir her og ventar. I morgo er det munnleg eksamen. Etter den kjem Kristin (og Lars nokre dagar) og ventar i lag med meg. Då skal me endeleg få gjort noko anna enn å lese...
Biletet over er frå Marcialonga.

søndag 7. juni 2009

EU parlament


Her i Frankrike har media vore fulle av innslag om og reklame for EU-valet. Ein av aktørane har vore "vår" Eva Joly, kandidat for dei grøne i Frankrike. Så er ho altså ikkje vår likevel?
Okkesom. Trass i låg valdeltaking ser det ut til at ho no har fått seg ny jobb, i Strasbourg.
Typisk norsk å vera god - ikkje berre i Melodi Grand Prix! Oh la la!
Gratulerer!

Sykkeltur til D-dagsstrendene

Tenk, ferdig med alle skriftlege eksamenar! Historie gjekk slett ikkje så verst, det heller. Kunne velje mellom oppgåve om Napoléon I, 3. republikken eller 2. verdskrigen. Då blei det ”le petit” som styrte landet her for 200 år sidan; Napoléon.
Etter ei nøktern feiring etter eksamen med ein halvliter på stamkaféen Oxygène B på universitet, drog me til byen for å få litt fast føde óg. Då blei me mint på det som skulle skje denne helga, me som har levd i fortida i det siste. 50 politimotorsyklar + desto fleire politifolk var møtt fram på universitetsområdet i samband med den jernringen som elles har vore rundt byen dei siste dagane: Vår mann frå USA, mr. Obama himself skulle koma til byen! Med frue. Og Sarkozy. Med Frue.
På laurdagen sykla Kirsten og eg optimistisk i veg mot strendene, for å oppfylle vår del av stemnemøtet med avtalte rundt påsketider. Me var fyrst innom Pegasus Bridge, staden der engelske fallskjermsoldatar og glidefly landa natta til 6. juni i 1944 (meir om det på blogg frå oktober). Då kom akkurat det skotske sekkepipekompaniet marsjerande over brua, etter å ha deltatt på kransenedlegging på andre sida av brua.
Så sykla me vidare langs kanalen og kom akkurat fram til ei britisk minnehøgtid ved ferjeterminalen i Ouistreham (Vesterhamn i vikingtida). Staute veteranar, unge franske og britiske soldatar og tale ved same presten som deltok på eit minnesamvær i British Garden i går, ved Memorial (5 min. frå oss).
I gågata i Ouistreham har dei veldig god moulle, som blei dagens lunsj. Blåskjell i roquefortsaus er snadder! Der trefte me på ein gjeng svenske karar, som eigentleg var med på ishockeyturnering i Caen, men ishallen var ein del av det avsperra området, så då måtte turneringa utsetjast. Då fekk dei ei triveleg feiring av nasjonaldagen sin ved kysten i staden.
Deretter sykla me langs strendene, i retning Hermanville. Framleis ingen Obama å sjå… Plutseleg kom me rett opp i endå ei minnemarkering; nye britiske veteranar skulle leggje ned kransar ved nok eit monument. Me stoppa opp og høyrde på talene. Ordføraren i Hermanville trakk fram somme av veteranane og sa at dei hadde vore med på å redde sjøfolka på den norske båten ”Svenner”, som var blitt torpedert like utanfor der. Me snakka litt med han etterpå og han fortalde litt, m.a. at kapteinen hadde utført ordrenekt: Dei hadde klar melding om ikkje å stoppe opp dersom andre båtar kom i vanskar. Dei stoppa ikkje opp, men gjekk så sakte dei kunne, og redda på det viset over hundre nordmenn. Det var ei sterk oppleving å få snakke med han om denne hendinga, som me jo har høyrt ein del om.
Endå sterkare var det då det blei kunngjort at ein mann som hadde kome frå Australia, skulle ned til sjøkanten for å strø oska til far sin, som var død for ikkje så lenge sidan…Det hadde vore hans siste ynskje.
Då var me berre nokre hundre meter frå det norske monumentet ”le matelot”, matrosen, som var det eigentlege målet vårt for turen. Det blei avduka av kong Harald 7. juni i 2004.
Ein fin sykkeltur blei det, sjølv om både Obama og Sarko svikta oss. Dei drog heller med kjeringane sin til den amerikanske kyrkjegarden, som de sikkert har sett på TV heime òg.
Men jammen var det ikkje to av jentene i klassa som klarte å handhelse på Sarko, då dei skulle ete lunsj i Caen! Også Françine då – det var ho som greidde å få dei gjennom to tette politisperringar. Yes we Ca(e)n!
Dagen blei avrunda med god middag i byen om kvelden i lag med studiekamerat Eivind. Så kan Obama og Sarko berre ha det så godt. Fyrste fridagen på det eg kan hugse!

D-dagen, 65 år etter.











Diverse bilete frå sykkelturen til strendene, litt rotete, men blir aldri heilt klok på nedlasting av bilete til denne bloggen.

tirsdag 2. juni 2009

Så er me i gang,



det uunngåelege, når ein har vore så dum å melde seg opp i eit fag; l'examen. Det har jo hengt over oss i lang tid, dette spøkelset, som har gitt nattesvevnen atter nye utfordringar. Sist fredag braka det laus: Littérature - 4 heures. Så var det ikkje så farleg likevel, fekk akkurat det eg hadde håpa på: Diktet L'Albatros, av vår kjære lærar i litteratur, Marie-Laure, sin store kjærleik: Charles Baudelaire. Det har vel knapt gått ein time utan at ho har snakka om han, så nokon overrasking burde det ikkje vera, men likevel... Eg fekk no i alle fall krota ned nokre sider (på fransk) der eg laga ein generell kommentar over tekst, på same tid som eg skulle spørje meg om korleis Baudelaire såg på si diktargjerning... sånn cirka. Ja, ja, får no håpe at Marie-Laure blir rimeleg fornøgd. Så er neste spørsmål: når blir neste gong eg kjem til å få bruk for dette i mitt liv... Eg kan jo prøve å briljere med det i selskapslivet når eg kjem heim att til gamlelandet (om ca. 1 mnd:)!), men kjem ikkje akkurat på nokon som eg trur vil bli særleg imponerte.
Det same kan ein vel spørje seg om det me dreiv på med i 4 timar i dag. Då var det den største Skrekk og Gru sin dag: - "Examen - Grammaire - 4 heures". Når det gjeld den, har ikkje spøkelsa nøyd seg med å heimsøkje meg om natta, etter kvar grammatikk-time med same Marie-Laure dei siste vekene, har eg vore ein angrande syndar; kor dum går det an å bli som melder seg opp til slikt friviljug, samt kor dum går det an å bli som ikkje får det inn? Ingenting å utsetje på Marie-Laure. Ho har stått der med teskeia og prøvd å dytte inn, og spør: Ca va?"Ikkje lett å svare tilbake at jaudå, ca va.
Men så skjedde det altså; for å seie det på idrettsspråket: I dag løsna det! Formtoppen var der då eg trong det mest! Endå eg hadde ei mest svevnlaus natt bakom meg! Men kor mange store idrettsfolk har ikkje kjent det same - når du trur nederlaget står rett framom deg, så snur det! Etter å ha niskrive 6 sider og trur eg har svara på både det eine og det andre,(rett eller gale får tida vise), så sette eg punktum i same sekund som Marie-Laure sa at no var det slutt. Då berre måtte eg ha ein halvliter etterpå. Heldigvis blei Kirsten òg med på den.
Etterpå tok me alle dei omvegar me fann på tur heimatt, for å utsetje neste etappe litt: Innspurten fram mot historie på torsdag. Då er det minste Skrekk og Gru for meg, men eg er jo ikkje på langt nær gjennom pensum. Satsar på ca. 1800-talet + revolusjonen.